"Hvor er Bjarte?"

Les Morten Skjærstad sitt Januarbrev her!

Da er tiden inne for å skrive litt om måneden som har gått. Men hva har egentlig skjedd i januar 2017? Innsettelsen av Trump som president og håndball-VM for herrer er vel noe av det jeg husker best. Hvordan det står i sammenheng med Gjøvik-Lyn skal jeg komme mer inn på.

Hovedfokuset for oss i januar er at vi får bygd gruppe og få på plass det fysiske. Det som kan testes, har blitt testet. Resultatene viser at enkelte er der de bør være ut i fra årstid, mens noen må beregne god gammeldags «gamping» i perioden fremover.

Vi testet hurtighet en sen onsdagskveld i Kallerudhallen. Best av alle var 98-modellen Jonas Dalby. Han vant både 10m,40m og L-run testen. Når han i tillegg har jobbet seg til en brystkasse som selv landslagsback Svensson hadde vært misunnelig på, så det er ingen tvil. Jonas er blitt en fysisk maskin! På morra'n etter testene lurte min 6 år gamle sønn Sebastian på hvem som vant testene. Jonas, sa jeg. «Åh, det er han som hopper fra toppen på Fastland det. Er han både tøffest og raskest på laget? Kult!»

Fotballsesongen er nesten som å hoppe fra toppen på Fastland. Fra 10'ern. Der de virkelig tøffe gutta hopper fra. I fjor gikk vi forholdvis rakrygga oppover trappetrinnene. Hadde store planer om både saltoer og skru på turen ned mot vannet. Men da vi landet ved endt sesong, var bassenget tappet og landingen ble både stygg og hard. Det er dermed en forslått, kanskje litt usikker, men jæv.. sulten spillergruppe som igjen krummer nakken og går stegene oppover mot toppen. I år må vi sjekke terminlista når vi må være på plass. Klare på toppen. Med blikkene rettet framover og brystkassa fram, skal vi være klare til å stupe ut i det igjen. Vi øver hele vinteren, både på saltoer og skru. Så er det det beste av det beste, som må tas frem når «Fastlandsesongen» starter. Når alle sitter forventningsfulle og håper på spektakulære svev og prikkfrie landinger.

Oppover trappetrinnene i år går gutter fra Hunndalen, Sørbyen, Kolbubyen, Ammunisjonsbyen og ikke minst fra Nordbyen. Mange er vokst opp kun en langpasning fra stadion. Akkurat slik «62generasjon» ønsker det! Det er nesten så det blir innavl på stadion. Heldigvis har vi noen studenter i byen. En målscorer fra Vennesla. En presis venstrefot fra Oslo. Og så har vi en fra Tynset, i Østerdalen, der de staute karene kommer fra. Vi har Tuveng. Bjørnar Tuveng. Dødballfoten.

Alle spør om dagen om det kommer flere spillere inn i gruppa, som nå teller 22 mann. Unge menn riktignok. Det vi kan si er at grensekontrollen på stadion er per dags dato strengere enn det Trump har innført i USA. Her skal det svært mye til for å komme inn. Riktignok står stålporten på stadion enda med en liten åpning på dagtid. De som skal få gå inn den porten er ikke de med CV og kanskje gode meritter. De har ofte minimal sult og liten lyst til å bidra til kollektivt. De har vi hatt innom før. Vi skal ha et kollektiv som håndballgutta. De som står opp for hverandre. Ofrer alt for hverandre. De som unner hverandre suksess, og som vinner sammen og taper sammen.

Nettopp bygging av et sterkt kollektiv er fokus nummer 1 i vinter. Første helga i januar var vi på «kickoff» tur til Beitostølen. Det ble en perfekt tur. Mye sosialt på hyttene, et par fellesmøter og litt trening sto på planen. Det er spesielt et par hendelser som er verdt å nevne fra turen. Eller egentlig en hendelse. Men jeg skal nevne begge.

Fotballturneringa på lørdag, hvor lagene ble delt etter alder, er den ene hendelsen. De unge, som hos oss er svært unge. De gamle. Som egentlig er unggutter de også. Så hadde vi støtteapparatet. Laget besto av materialforvalter og targetmann Skjerpen. Teknikker og midtbanemotor Sagenes. Sweeper Lillereiten. Bakromsløpende Aaslund. Spillfuhrer Engelien og en taklingsvillig Skjærstad.

Det endte med ståltouch, hoftefeste, innbytterpuls, stive bein og en rompesittende Engelien. Naturlig nok noen baklengs også. Uten at vi går mer i detalj her. Vi kan dermed med sikkerhet si at ingen i støtteapparatet spilte seg inn i diskusjonen om startplass i 2017. Selv om vi friskt i minne husker Sagenes debuterte i serieåpningen i 2016. Som keeper. Det varte heldigvis bare i 22 sekunder. Det var fra dommeren blåste i gang kampen til Erik satt på benken. Strindheim viste utmerket fair play, selv uten at de visste det, da de sparket ball langt utenfor sidelinja etter 5 sekunder. Ut i fra prestasjonene til støtteapparatet i hallen på Beitostølen får vi håpe at det ikke blir behov i 2017.

Vannpolokampen på søndag er den andre hendelsen som er verdt å nevne. På tross av at trenere og støtteapparat ble hengende etter i fotballkampene på lørdag, så utmerket vi oss godt i bassenget på søndag. Spesielt Engelien var outstanding i bassenget. Ole Johs var utvilsomt i sitt rette element som robust targetmann. Helt uten defensive fiber i kroppen, så kranglet han inn mål på mål. Kun speedo'n og den lille hjelmen manglet før Engelien hadde blitt tatt for å være vannpolospiller av ypperste klasse. En som hadde fylt svømmehaller til randen på hele Toten. Kun for å få sett han i speedo'n og den lille hjelmen. Det hadde nok vært verdt inngangspengene alene!

Med Jonas best i styrkerommet, og Engelien i bassenget, så har Mikkel Rasch vært best på fotballbanen i januar. Lettbeinte Mikkel fra Nordbyen har danset seg mellom motspillere i hele januar. Til 4* 10 poeng i «Skal vi danse». Med enorm kroppsbeherskelse, lette dansesteg og silkemyke touch er han en nytelse for fotballøyet. Når han i tillegg varter opp med «stikkere» mellom svette lår, som i de siste filmene på lørdagskvelden, så reiser hårene seg for alle som er glad i fotball. Dette kan fort bli Mikkel's år. Det håper jeg virkelig. Det er få jeg unner suksess mer enn han, etter alt han har vært gjennom.

Vi står dermed nå både med en fysisk maskin og en lettbeint teknikker fra Nordbyen i spillergruppa.

Så har vi en egentlig en playmaker som Sagosen. En skuddvillig Tønnesen. Raske kanter som

Bjørnsen. En kriger som O'Sullivan. Men vi mangler Bjarte. Bjarte Myrhol. Lederen Bjarte. Han alle ser til. Han som alltid står frem som et godt eksempel. Han som bretter opp ermene når det butter imot. Han trenger vi i gruppa. Alle grupper trenger en som Bjarte. Jeg håper en tar «Bjarte-rolla» hos oss.

Utfordringen er herved utlyst, gutter.

Stå opp. Stå frem. Kommuniser. Vis deg som en leder. Vi trenger det!

Januar hilsen fra

Morten