"Forsvare slottet"

Ny måned har gått og alle dagene i februar kan nå krysses av i kalenderen. Februar har vært en måned der det har blåst godt i flagga på Gjøvik stadion. Les Skjærstads månedsbrev for februar her.

Ny måned har gått og alle dagene i februar kan nå krysses av i kalenderen. Februar har vært en måned der det har blåst godt i flagga på Gjøvik stadion. Både Dagmar, Petra, Urd og Vidar har vært innom. Det har vært orkan både inne og utenfor klubbhytta. Mailboksen har glødet og meningsutvekslingene har vært mange. Det som er sikkert er at FK Gjøvik-Lyn vil bestå. FK vil bestå. Gjøvik-Lyn vil bestå, og vi vil fortsatt spille i hvite drakter. I hvert fall ett år til.

Selv om det har blåst kraftig i flagga på stadion, så har vi også gått flere skritt opp den tidligere nevnte trappa på veien mot toppen. Å holde fokus på å ta de små skrittene sammen kan alltid være utfordrende når det blåser som mest. Fokus på arbeidsoppgaver gjennom en lang vinter er ofte vanskelig nok. Fokus på å være tilstede i hverdagen. Hver jæ… trening. Med et smil, et utviklingsfokus og en lyst til å vinne og være best i alt du stiller opp i.

Vi har vært tilstede i noen av treningene med drakter i løpet av måneden. Men mot raskere fremkomstmidler har vi enten kommet vel tregt ut av startblokkene eller kun fylt halv tank for anledningen.  

Vi ble i starten av måneden bombardertav en gul og svart racerbil, proppfull med «ammo» fra Nammo. Samme uke møtte vi det grønne og hvite høghastighetstoget fra Hamar som regelrett bare tøffet over oss fra start. Heldigvis for oss gikk traktoren fra Kolbu adskillig roligere ei uke etterpå, selv om startfarten var god på John Deere’s mannskap. De hvite og svarte fra Østerdalen flyr høyt om dagen, og hadde små problemer med å fly inn mål på de helhvite på stadion uka etter. Når i tillegg Ajax-inspirerte totninger på trimma moped satte inn flere baller på oss i første omgang siste dagen i februar, har vi en jobb å gjøre. Vi må feste alle løse delene, trimme motoren og klargjøre Skiblander for mer enn en rolig søndagstur over Mjøsa.    

Første mekkejobb for alle blir å skrive John Terry, Carles Puyol og Leonardo Bonucci i søkefeltet på Youtube, og studere nøye. Veldig nøye. Stoltheten, offerviljen, kynismen i eget slott, vårt slott, må på plass. Der skal ingen få lov til å komme inn. Vår prinsesse er der. Hun må forsvares med alle knep. Ikke sendes ut i de mørke gatene på nattestid uten tilsyn.

Å forsvare eget slott er en evne som er avgjørende for å vinne de store slagene vi ønsker. Enten om kanonkulene kommer inn sjøveien eller luftveien, eller vi sikter feil selv. Slottet tåler ikke for mange kanonskudd før det tar skade. Dermed må vi prøve å senke dem før de kommer inn i vårt farvann. Møte dem så langt unna egen havn og slott som mulig. Angripe dem fra alle kanter, presse dem så nærme deres slott som mulig. Slik at våre offensive krigere får ladet børsa og skutt de avgjørende fulltrefferne så vi erobrer nye farvann.        

De unge og uredde frontkrigerne våre har sett skarpe ut gjennom vinteren, selv om noen finjustering på siktet må gjøres. Løytnant Olsen har sett livsfarlig ut når han har fått ladet børsa både i lufta og langs bakken. Hans erfaring fra store slag både i inn og utland kan være avgjørende for en ung krigerhær fra Gjøvik.     

For å klare å vinne disse avgjørende slagene må vi først og fremst utvikle de store krigerne ved porten på eget slott. De med store vinnerskaller. Krigere som står rakrygget og klare for alt som kommer. De trenger ikke sende kanonkulene med millimeterpresisjon fremover. De trenger bare forsvare vårt slott.  Få unna alle som ikke skal være der. Som dørvakta på Chaplin en sen lørdagskveld.

Disse dørvaktene fant du over alt på Gjøvik og Toten midt på 2000-tallet. Jeg minnes godt de store skalla gutta fra Vardal, gutta med hestehale fra Ihle eller totningene som hadde kastet stein hele oppveksten. De har ikke vokst opp i ballbinger med filtteppe, myke kunstgressbaner med undervarme om vinteren eller slåddet og vannet kunstgressbane om sommeren.                                    

De har vokst opp på snøbaner med ispigg under skoa. Både våren, sommer’n og høsten spilte de på ujevne og våte gressbaner. Med skruknotter. Lange skruknotter. Det betyr måneder med spill på dårlige forhold. Hvor taktikken ofte derfor var enklere enn nå. Skyt kanonkula opp mot deres slott og sats på at våre krigere tar imot der fremme. Dermed ble kampene foran eget slått avgjørende for om du kom hjem med ei prinsesse eller ikke.     

Det er og skal være vondt å forsvare eget slott. Egen prinsesse. Nå er vi alltid i overtall, men ingen er tettere enn på armlengdes avstand på inntrengerne som lurer seg innpå. Du må være tett nok, smart nok og bestemt nok. Du må gjøre så de målkåte angriperne gruer seg til å komme nær slottet. De får ikke en touch på prinsessa. De får vondt i både ankel, knær og rygg bare de nærmer seg. Dette gjør at de heller møter på andre, langt unna din halvdel. Langt unna slottet. De vil ikke være der dørvaktene er. De med skarpe ispigger, spisse albuer og en brystkasse av stål.       

Siste forberedelser inn mot de første slagene er det som venter oss nå. Klargjøre Skiblander for en ny tur i ukjent farvann. Et ungt, uredd og målbevisst mannskap er klare til å få fart på den gamle dame. Først må bare de siste boltene festes, tanken fylles helt opp og mannskapet må få den nødvendige selvtilliten. Selvtilliten som er avgjørende for at de første slagene vinnes.

Februar hilsen fra

Oberst Skjærstad